Tilsluttet Den Norske Turistforening

 
Hovedside
Turprogram
Turforslag
Barnas Turlag
Kart
Medlemsblad
Kjentmannsmerket

Kjentmannstoppen

Finnskogen TF
Finnskogen
Bilder
Innmelding
Styret
Salgsartikler
Linker
 

 

Om Finnskogen

Generelt om Finnskogen

"En gräns af annat slag" var Selma Lagerlöfs beskrivelse av riksgrensen mellom Norge og Sverige. For finnskogingen på begge sider av grensa, er denne grensen bare en symbolsk gate i terrenget. Fra gammelt av har folk på begge sider av grensegata hatt nært samkvem med hverandre. På Finnskogen finner du "ingen" som ikke har slekt på andre siden av grensen i de næreste slektsleddene. Folk arbeider gjerne på andre siden av grensen, de handler ofte der, de har venner der og går gjerne på tur hos broderfolket. Det grenseløse samfunn er blitt et slagord ut av noe som er en selvfølgelighet på Finnskogen. Finnskogleden er kanskje det fineste eksempelet på dette, der den slynger seg snart på svensk og snart på norsk side av riksgrensen. Her møter du ingen grensevakter eller stengsler. De fleste steder står det ikke engang et skilt. Finnskogen der svensk, finsk og norsk kultur møtes, er det grenseløse samfunn. Bli med på tur og opplev "en gräns af annat slag".  

Finnskogen - lett tilgjengelig
De sørlige deler av Finnskogen ligger kun 2 timers biltur fra Oslo-området. Bruker du 4 timer på turen, kan du komme hvor som helst i området. Det er også gode muligheter til å reise kollektivt. Gode buss- og togforbindelser finnes til Elverum og Kongsvinger. Derfra går det en god del bussruter innover skogen. Det er viktig å huske på at ikke alle busser går alle dager, og at en del busser (såkalte bestillingsruter) må bestilles senest ett døgn i forvegen. Finnskogen Tf hjelper deg med mer informasjon. Vel inne på skogen og stinettet, er det overnattingsmuligheter langs praktisk talt alle merkede ruter. Standarden er imidlertid varierende fra enkle koier til full, betjent standard.  

"Finske navn"
Dersom du har studert et kart over Finnskogen, har du sikkert sett at mange geograsfiske steder har finske navn. Det er oftest mer finsk på kartene jo nærmere du kommer riksgrensen. De fleste av disse navnene er i bruk også i dag. En del steder har bare finske navn, mens mange både har finske og norske eller svenske navn. De langt fleste navn er aldri nedtegnet på kart. Dr.art Tuula Eskeland ved Universitetet i Oslo, laget i 1994 sin doktoravhandling på finske navn på Finnskogen; "Fra Diggasborrå til Diggasbekken". Denne er å få kjøpt ved Gruetunet Museum, 2260 Kirkenær. Som en liten guide for en fotvandrer, tar vi for oss de vanligste finske fellesnavnene og den norske oversettelsen. Vi gjør oppmerksom på at på kartene kan fellesnavnene være stavet på noe forskjellige måter: lamp = tjern, g(k)allio = skjær/berg, g(k)angas = mo, noppi = topp, mäki = bakke, harjo(u) = ås/haug, so/suo = myr, nor(r)o = myrdrag, borro/puro = bekk, saari = holme, aho = bråte(n), niemi = nes. Ord som inneholder elementene; vål (Våler), ris (Risberget), bråte (Bråten) er navn på svedjer. Rais er f.eks. ett navn for svedje. Mange gårder, torp og plasser er gitt finske slektsnavn. Ofte er disse navnene forvansket. Noen eksempler: Moldusen (på Grue Finnskog) av Multiainen Tysketorpet/berget (på Grue- og Åsnes Finnskog) av Tyskiäinen Bendikstorpet (på Vinger Finnskog) av Pentikäinen Millom (på svensk side ved Grue Finnskog) av Millominen Vi ser altså at det er rikelige muligheter for feiltolkninger av navn. Millom kan f.eks. se ut som den mellomste gården, gården i midten, og Tysketorpet/berget har altså ingen ting med tyskere å gjøre.  

Carl Axel Gottlund
Carl Axel Gottlund er den kanskje mest sagnomspunnende person som har vært innom Finnskogen. Han har fått tilnavnet "Finnskogens apostel" men kunne likegjerne vært kalt "Finnskogens casanova".
Gottlund var prestesønn fra Finland. Under sin utdannelse, fattet han interesse for de finske utvandrerne til Sverige og Norge. Etter en del fram og tilbake reiste han i 1821 til Solør og Värmlands finnskoger. Hans kongstanke var å vekke utvandrerne både kulturelt og samfunnsmessig. Ja, han ivret til og med for at finnebygdene på begge sider av grensen skulle slå seg sammen og danne et eget land.
Vi kan lese om Gottlunds tanker, ideer og opplevelser i hans egen svært omfattende dagbok som er utgitt på norsk av Gruetunet Museum; "Gottlunds dagbok". Boka anbefales både på grunn av historiske hensyn og utfra at den rimelig saftig skildrer personer og forhold Gottlund møter.
I dagbok kan vi lese et speilbilde av det finske samfunnet på begge sider av grensen. Gottlund prøvde å hjelpe finnene til et bedre liv. Vi kan vel si at han langt på veg vakte utvandrerne interesse for å ta vare på den finske kulturen, sin egen stolthet og dessuten startet hans reise en reaksjon som skulle føre til flere selveiere og større frihet for finnene på begge sider av riksgrensen.
Noe norsk-svensk "Finnskogrike" ble det som kjent aldri. Men hver sommer ei helg i juli, løsriver norsk finnskog seg i "Republikken Finnskogen" med hovedsete på Svullrya på Grue Finnskog; en republikk med egen regjering, eget flagg og eget visum blant annet.  

Kaldkildenes skog
I alle skogen finner vi kilder eller kaldkilder som de ofte blir kaldt. På Finnskogen er det mange. Vi kan gjerne kalle Finnskogen "Kildenes skog". Finnskogen Turistforening er nå igang med å kartlegge de kilder som finnes langs eller i umiddelbar nærhet av de merkede stiene. Arbeidet har startet i nord, og så langt er over 30 kilder funnet, merket og delvis rensket opp. Kaldkildene inneholder som navnet sier, kaldt vann også midtsommers. Vannet er også garantert rent og godt. Og på strekninger med lite bekker og vann, sparer de deg for ekstra kilo i sekken.

Kort oversikt over Finnskogens 
folk, kultur og historie


Finnskogen eller Finnskogene er fellesnavnet på området vi grovt kan avgrense av Glomma i vest, Klarälven i øst, Eidskogs grense i sør og Trysilvegen (rv 25) i nord. Når denne definfsjonen er gjort, er det imidlertid viktig å huske på at finnebosettinger var vanlig en rekke andre steder på Østlandet, ja tettheten i bosettingene var en del plasser like stor som i det området vi i vag kaller Finnskogen. Det som har gitt Finnskogen en særstilling i dag, er at finnenes eget samfunn, finnekulturen om du vil, lenger sto sterkere her enn andre steder. Kulturtrekk som f.eks. språk, tenkning/religion og byggeskikk ble holdt i hevd, og dermed vokst en bevissthet på egen kultur fram. Dette skjedde ikke i samme grad i de andre finske bosettingsområdene. Likevel; vi vet altså om en rekke finske bosettinger andre steder på Østlandet, og enkelte karaktertrekk er å finne. Finske innvandrere slo seg ned så langt sørvest som i Modum, så langt vest som på vestsida av Randsfjorden (Bjoneroa), så langt nord som i Ringsaker (Brøttum) og så langt sør som i nordre del av Østfold. Kjerneområder for finsk bosetting, der tettheten var like stor som i flere områder på Finnskogen, finner vi i Aurskog-Høland (i grenseområdet mot Nes og Eidskog) og i Hurdal (særlig Skrukklia). I Oslo-området finner vi f.eks. Finnsmarka og i Nordmarka lever navn som Mago, Hakloa og Finnerud som bevis på finsk bosetting.

Finnskogen før skogfinnene

Før vi starter med Finnskogens nyere historie - det vil si tida fra ca 1640 og fram til i dag, er det på sin plass å minne om at skogfinnene ikke var de første til å bosette seg i dette området. 

Norsk historie er dessverre i alle år blitt skrevet og tolket i vestlig retning. Det er germanske folk, germanske tradisjoner og germansk kulter det handler om. I skolens historiebøker er de østlige folkeslag oftest nevnt bare i en bisetning eller i bestefall med et lite underkapittel. I Sverige og Finland er forskerne langt mer opptatt av å se østover. Enkelte norske forskere, særlig de som arbeider med den skogfinske kulturen, har gjort det samme.

Fremdeles står mye igjen å dokumentere. Men jeg våger påstanden; etter istiden ble Norge kolonisert østfra av finsk-ugriske folkeslag og ikke sørfra av germanske folkeslag.

Funn av tufter og andre kulturminner på Finnskogen viser at det har vært bosetting her så tidlig som 3- til 5000 år før Kristi fødsel. Området rundt sjøen Møkeren på Varaldskogen i Kongsvinger er best utforsket. Her er det funnet ikke mindre enn 49 steinalderboplasser.

Finnskog-navnet er nytt; det kom i bruk fra ca år 1700. Hva het så dette området i tidligere tider? Ordet Finnemarken dukker opp gjentatte ganger. Det var et fellesnavn for grenseområdene i Sør-Norge helt sør til Østfold. Ordet i seg selv er et indisium på hvilket folkeslag som har bodd her. "Finn" er ofte brukt som fellesnavn på alle finsk-ugrsike folkeslag og stammer. Marcus von Bremen skrev i 1240 om Finnemarken mellom Glomma og Göta elv. I de eldste lovene fra Eidsivating og Borgarting (fra 1150) er det med en pasus om at lovens strengeste straff gjelder for den som reiser til Finnemarken for å la seg spå. Dette er et rimelig klart bevis for at "finn" har bodd i dette området fra langt tilbake. 

Flere gårder på dagens Finnskogen har helt klart vært i bruk lenge før skogfinnene kom - ja før svartedauen. Tvengsberget på Grue Finnskog og Øieren på Brandval Finnskog er eksempler på det. Ellers finner vi navn med "finn" og "svea (Svedja)" i mange andre mråder enn Finnskogen. Forskning fra like etter år 1900 viser ialt 69 stedsnavn med "finn" i navnet i Sør-Norge utenom Finnskogen. Slike navn er i senere tid også registrert i store mengder på Hedemarkeen og langs elva Vorma, ja også ved Stavanger! og disse stammer fra 1300-tallet. Dette er også klare indisier på at finsk-ugrisk folk har vært bosatt i Sør-Norge tidligere. 

Dette som en liten bakgrunn for å forstå folkevandringene bedre, og å sette Finnskogens historie i en større sammenheng - i en øst-vendt samenheng!

Årsaken til utvandringene fra Finland

Hvorfor reiste finnene fra Finland? For det første var Sverige og Finland ett rike på 1500-tallet. Vi må også her ta med resultat fra forskjning omkring samenes historie. Den viser at samisk befolkning en gang har vært enerådende i stort sett hele dagens Finland. Rundt 1500 ble samene fordrevet fra Savolax og Karelen - skogfinnens distrikt. Dette sammenfaller i tid med skogfinnenes innvandrign øst fra Russland til Finland og videre vestover mot Norge. Kanskje overtok skogfinnene en ledig plass etter samene i Midt-Finland? 

Iallefall; det har helt siden middelalderen vært forholdsvis stor folkeflytting mellom Finland og Sverige. På Gustav Vasas tid flyttet flere tusen finner vestover. Han kommanderte side fogder til å sende over passende mengder finner som arbeidskraft. Gustav Vasa bidro aktivt til folkevandringen ved å skaffe finner som arbeidskraft ved gods og bergverk. Årsaken til denne flyttestrømmen var altså rett og slett "svigninger i arbeidsmarkedet". Det er viktig å ha med seg denne delen av historien også, da den på en måte åpner en utvandringsbølge.

På 1500-tallet; særlig i 1540- og 50-åra skjøt utvandringen fart på nytt. Hertug Karl (senere Karl IX) lokket med blant annet sju års skattefrihet for finner som ville bosette seg i Sverige for å dyrke opp de enorme skogområdene i landet og naturligvis øke kronens skatteinntekter på lengre sikt. Dette falt sammen med uår i Savolax-området. Dermed var den skogfinske utvadringen i gang, en bevegelse som altså ikke stoppet før den nådde langt inn på Østlandet. 

En medvirkende årsak til utvandringen blant skogfinnene, finner vi trolig også i utvandrerens tradisjon ("blod"). Det finske folkeslaget vi her snakker om vandret som vi allerede har påpekt, selv inn i Finland østfra. Vi har altså her å gjøre med et folk som allerede var vant til å flytte fra sted til sted. Og de tok med seg sitt livsgrunnlag; svedjebruket.

De finner som bosatte seg i Midt-Sverige, etterhvert så langt vest som i Värmland og til slutt på norsk side av grensen, hadde altså en annen bakgrunn for flyttingen enn ønske om jobb innen bergverk og hånddverk. De bar med seg sin egen jordbrukstradisjon, svedjebruket som vi skal komme tilbake til etterhvert. Denne jordbruksformen krever store ressurser i form av frodig og helst gammel skog. Etterhvert som skogområdene ble utbrent i Øst- og Midt-Finland (Savolax-distriktet), flyttet svedjebrukerne vestover, nordover og østover. Savolaksene som denne folkegruppen blir kalt (vi vil videre kalle gruppen skogfinner), ble en større innvandringsbølge til Sverige enn de vest-finske utvandrerne oppmuntret av kongen, ble.

Ønsket om å drive sitt svedjebruk, førte derfor skogfinnene til skogene og ikke til byer og tettsteder, dit vest-finnene stort sett flyttet. Skogfinnenes utvandring skjøt for alvor fart i 1570-åra og pågikk for fullt til rindt 1640, men det var skogfinner som utvandret til langt inn på 1700-tallet. Skogfinnene spredte seg utover store deler av Midt-Sverige, men ett sentrum for bosetting, ble i grenseområdet mellom Øst-Värmland, Närke og Västergötaland. Derfra spredte bosettingen seg nordvestover mot Dalarna. Til Väst-Värmland og Norge, altså til det vi i dag kaller Finnskogen, kom skogfinnene først mot slutten av 1500-tallet.

Skogfinnene kunne dette med markedsføring! Det er kilder som viser at i 1584 dro en utvandrer tilbake til Savolax og fortalte om de lovende svedjeområdene i Vest Sverige. Det var sikkert fler tilfeller av slikt, og det dempet neppe utvandrerlysten.

Rundt år 1600 førte dårlige år (hungersnød), ufred og krig til at utvandringen fra Savolax tok seg opp. I det hele tatt så spredte innvandringsbølgen seg i Sverige og etterhvert i Norge som ringer i vannet. Etterhvert som flere finner kom, ble det behov for å lete etter nye, gode svedjeområder i alle himmelretninger. En av disse retningene var altså østover mot dagens Finnskogen.


Omfanget av innvandringen

Skogfinnene som bosate seg i grensetraktene kom i hovedsak fra Dalarne. Rundt 1620 ble det for alvor fart i innflyttingen. På denne tida er det nesten slutt på utvandringen fra Finland. Nå er det interne folkevandringer mellom ede utvandrede skogfinnene som fører til nyetableringer. Det er viktig å huske at Finnskogen og de andre bosettingene på norsk side, er siste ledd i kjeden for utbredelse av den skogfinske svedjebrukskulturen i Skandinavia. Her møtte skogfinnene dels natur som til slutt var lite egnet til svedjebruk og ikke minst; her møtte skogfinnene den nye tida som satte en stopper for svedjebruket som driftsform. I størk lengre nord og øst i Sverige; f.eks. i Tiomilsskogen og Tolvmilsskogen er de finske innslagene i kulturen ofte sterkere både nå og den gang enn de er/var på Finnskogen.

I Värmland regner forskerne med at det på slutten av 1600-tallet var oppmot 9.000 finner bosatt. I begynnelen på 1800-tallet var antallet økt til rundt 25.000 eller tett oppmot 20% av Värmlands befolkning den gang. I alt regner forskerne med at det utvandret mellom 110- og 120.000 finner til forskjellige land fra middelalderen og fram til ca 1860.

Så var det Norges tur. Grensa mellom Hedmark og Värmland, mellom Norge og Sverige, hadde aldri vært særlig marker annet enn på kartet og i form av en eller annen form for grensegate i terrenget. Ser vi bort fra ufreds- og krigsår, har ferdsel gått fritt på kryss og tvers landene mellom bestandig. "En gräns av annat slag" har forfatteren Selma Lagerlöff kalt den, et slags "merkeord" som i våre dager aktivt brukes i markedsføringen av Finnskogen. Utsagnet dekker godt den betydning eller snarere mangel på betydning grensa har hatt og har. Hvor i verden kan du ellers fritt krysse grensa hvor du vil (f.eks på Finnskogleden) enn her?

Men tilbake til den skogfinske innvandringen. Grensa var rimelig vag mellom Norge og Sverige på 1600-tallet. På ulike kart var den ofte forskjellig plassert, og i terrenget var det ingen markert grensegate slik det er i dag. Skogfinnene gjorde da heller ikke noe vesen av hvilken side de bosatte seg på.

For øvrig; da grensa skulle fastsettes en gang for alle under grenseoppgangen i 1738, ble det satt nes en felles grensekommisjon som skulle befare hele grenselinja. Ofte var det problemer og uenighet om hvor grensa egentlig gikk, og ofte var det lokalbefolkningens egen utsagn om de følte seg som nordmenn eller svensker som avgjorde. Det går ei historie fra Grue Finnskog om nettopp detter, fra området ved Røgden. Da grensekommisjonen kom dit, ville svenskene at Røgden-området skulle tilhøre Sverige og nordmennene selvsagt det motsatte. Tilkalt ble en av de eldste finngubbene i området. Han skulle under ed, fortelle om han sto på svensk eller norsk jord. Gubben kom og avla ed på at han sto på uomtvistet norsk jord, og slik ble det. I ettertid forklarte gubbem følgende: Skogfinnene i dette området ønsket å være noske selv om de nok visste at området i utgangspunktet ble regnet som svensk land. Derfor hadde gubben vært inne på uomtvistet norsk jord og fylt et lag jord derfra i skoene sine. Da han så avla eden, kunne han trygt påstå at han sto på norsk jord!

Det var nettopp i Røgden-området (i dag Grue Finnskog) at de første skogfinnene kom over på norsk side. Når? Tja, midt i 1620-åra viser iallefall arkivene at det bodde skogfinner på norsk side av grensa. I 1630-åra ble det for alvor fart i innflyttingen. Fra Røgden-området spredte bosettingen seg til resten av Grue Finnskog og sørover til Brandval Finnskog, og raskt også videre sørover og mot nord.

I dag deles Finnskogen inn i finnskoger med navn utfr den kommune den ligger (eller lå) i. Vi har Grue-, Brandval-, Åsnes- og Hof Finnskog som innarbeidede navn. I tillegg arbeides det aktivt for at navn som Vinger Finnskog (finnskogdelen av den sørlige delen av Kongsvinger kommune, tidligere Vinger kommune), Våler-, Elverum- og Trysil Finnskog skal tar i bruk på nytt. Varaldskogen som ligger mellom Vinger- og Brandval Finnskog, er forøvrig også en del av finnskogområdet slik det er definert i denne artiklen.


Konflikter eller fredelig sameksistens?

En viktig kilde til lærdom om skogfinnenes utbredelse er Finnemanntallet fra 1686. Det viser at det da var finner bosatt i 40 kommuner i Norge. Finnemanntallet var norske myndigheters forsøk på å få oversikt over og kontroll med finneinnvandringen. Allerede rundt 1650 kom det klager til staten på skogfinner som tok seg til rette i grenseskogene. I 1658 kom forordningen om at alle "skow-finder" måtte ut av landet eller leve på vanlig vis, det vil si; ikke drive svedjebruk.

Eiendomsretten til Finnskogen var omstridt. Gårdene i bygda gjorde krav på rettigheter østover, det samme gjorde kirken og kronen. Denne uklarheten var sikkert med på å gi skogfinnene plass i området. Dessuten brydde de seg vel heller lite om hvem som mente de hadde krav på hva. Skogen hadde før 1600-tallet liten verdi annet enn til lokalt brendsel og byggevirke. Men på 1600-tallet begynte sagbrukene å vokse fram, og dette falt altså sammen i tid med innvandringen av skogfinner.

Utpå 1700-tallet og videre på 1800-tallet kom mye av skogen på byfolks hender, da gårdbrukerne på grunn av gjeld solgte eller ble fralurt eiendommer til spekulanter som drev i den stadig voksende trelastbransjen. Dette gikk også utover skogfinnene som i noen grad etterhvert hadde fått lovlig hånd om skogen der de bodde. Midt oppei dette dukker Carl Axel Gottlund opp, en mann som på mange vis skulle få betydning for Finnskogens utvikling. Under storgodsenes oppløsning rundt 1820, kom han til å spille en viktig rolle da skogfinnene etterhvert fikk kontroll over deler av skogene rundt seg. Vi kommer tilbake til ham senere.

Det er ofte framstilt slik at skogfinnene var et folkeslag som ofte trakk kniven og ofte var i konflikt med nordmennene (og svenskene). Slik har det neppe vært, iallefall ikke mer enn det som normalt har vært mellom naboer oppgjennom tidene. Kildene viser at fredelig sameksistens til tross for feider om eiendomsretten, har vært regelen. Skogfinnene levde lenge sitt eget liv på skogen, i stor grad upåvirket av nordmennene i bygda. Noen turer i året til bygda for å bytte skinn og korn med salt og andre nødvendige varer, i tillegg til kirketurer oftest i forbindelse med fødsel og død, var det meste av kontakten. Nevnes bør det også at Finnskogen på ingen måte var et nødsområde. Skattematrikler bl.a. viser at gårdene på Finnskogen til tider betalte mer i skatt enn storgårdene i bygda. Det var et ordnet samfunn med gjennomgående bra materielle kår. Og svedjebruket hadde definitivt æren for det.


Svedjebruket

Svedjebruket var altså skogfinnenes hovedkulturbærer og deres næringsveg. Vi finner i dag igjen rester av det i form av navn. Alle navn som har leddene; bråten, vål og ris i seg, vitner om gamle svedjemarker. I tillegg kommer en rekke finske navn som relateres til svedjebruket.

Svedjeteknikken varierer med skogstypen, men forenklet foregår den slik: Skogen hogges ned, den tørker på bakken, den settes fyr på og kornet (rugen) såes i aska. Det ble også sådd neper. Svedjene kunne være små, bare noen titalls meter i firkant, men de kunne også være store, opptil flere kilometer i alle retninger. Det fortelles om en historie fra 1600-tallet da en av de store svedjebrukerne (forskerne bruker faktisk ordet svedjeentreprenør om de største brukerne) hadde laget til en gedigen svedje, og en annen mindre bruker hadde startet med sin svedje inne i den store, uten å være klar over storsvedja som var på gang. De største svedjebrukerne var rett og slett arbeidsgivere med opptil flere hundre mennesker i arbeid samtidig med de største prosjektene.

"Huuhta" er det finske navnet på storsvedje. Slike svedjer trengte næringsrik, gammel granskogmark for å bli vellykkede. Det sier seg selv at slike jordbruksformer krever utrolig store areal, fordi området jo bare kunne brennes en gang, iallefall som huuhta-svedje. Skogfinnene fant litt av et svedje-paradis på Finnskogen. Store og urørte skogområder med mye gran.

Litt mer om svedjeteknikken. Første vår ble skogen hugget slik at den lå på bakken og tørket sommeren og høsten. Neste sommer ble området brent og skogfinnene sådde rugen og nepene (som var spesielle "rugneper" som nærmest vokste oppå bakken og ble brukt til for) i asken mens den ennå var så varm at det så vidt gikk an å gå i den. Først på høsten tredje året var kornet klart for innhøsting. Svedjerugen er en spesielt hardfør korntype. Den skyter lange skudd, ca 2 meter, og det sitter en rekke skudd i samme rot. Alle skuddene kommer fra det samme såkornet, og foldsrikdommen er eventyrlig; opp til 3.000! På særlig rike svedjemarker sådde skogfinnene også rug i samme aske høsten tredje året og høstet så andre avling høsten det fjerde året. Men så var jorda brukt opp til korndyrking, og prosessen gjentok seg på nye svedjemarker.

Jorda i den gamle svedja ble overlatt til seg selv, og det vokste opp gras, planter og etterhvert busker. De gamle svedjene ble da til gode beitemarker for buskapen. Noen av disse gjenvokste svedjene, gjerne de som lå på den beste jorda, ble så utgangspunkt for fast bosetting med åkerbruk senere.

I løpet av 15 til 30 år vokste svedjene igjen med lauvskog. De kunne da svies av på nytt etter enn annen svedjemetode kalt "kaski" som betyr svedjeland eller svedjing i løv- eller blandingsskog. Skogen ble her felt midtsommers da løvet er størst. Våren etter ble svedjen brent og samme høst ble rugen sådd. Denne rugen var av en annen type enn den som ble brukt på huuhta-svedjene. Rugen kaltes kaski-rug. Neste høst igjen var denne rugen klar for innhøsting. Finnene sådde også neper i slike svedjer og etterhvert også poteter. Senere ble det også sådd bygg i slike svedjer. Andre- og tredje året etter ruginnhøstingen ble det ofte sådd havre i kaski-svedjer. Disse svedjene kunne gjerne brukes opptil 6-7 år, men avlingene ble dårligere og dårligere for hvert år som gikk. Muligens ble også andre svedjeformer brukt på Finnskogen. Fra Finland kjenner vi iallefall en rekke andre former for svedjebruk.

Jeg nevnte Gottlund tidligere i artikkelen. Han skriver i sine dagbøker at han mente svedjebruket på Finnskogen var svært gammeldags. Så han fikk sendt over en svedjeekspert fra Finland i 1820-åra. Denne mannen lærte finnene om nye metoder og om bedre bruk av plog under arbeidet.

Svedjingen tok grovt sett slutt midt på 1800-tallet. Jordprøver viser at svedjing iallefall var igang til ca 1855. Det fortelles om svedjing også etter det, ja til og med på starten av 1900-tallet. Årsaken til at det tok slutt var dels mangel på gode svedjeområder men ikke minst det at skogen ble mer viktig som tømmerressurs. I løpet av de senere åra er forøvrig svedjetradisjonen gjennopplivet flere steder på Finnskogen, i størst skala på svensk side av grensen øst for Røgden. Her har jeg selv vært med og oppleve at svedjen brant og fått se hvordan rugkornet så ut.

For en del år tilbake ble det funnet svedjerugkorn i sprekker i ei gammel rie (finsk ord for korntørke) på Finnskogen. Det viste seg at kornet var spiredyktig etter kanskje 150 år i ria. Derfor har vi fortsatt svedjerug på Finnskogen. Det arbeides nå med å aodle fram mer korn for å sikre genmaterialet for framtida. Forøvrig tror amn at hver grend hadde med seg hvert sin avart av svedjerugen fra Finland. Et kornslag som var spesielt for den grenda de flyttet fra. Slik har det trolig vært en rekke forskjellige rugarter isvedjene på Finnskogen.


Saunaen

Da en skogfinne kom til en ny boplass var det første huset han bygde ei rie som altså er en bygning for tørking av korn. Ser du på et kart over Finnskogen, finner du navnet Rya en rekke steder. Der bodde familien inntil flere hus sto ferdig. Saunaen var også svært viktig og ble ofte bygget som hus nummer to. Saunaen hadde (og har) mange funksjoner. Den renset og herdet kroppen og bidro til å holde skogfinnene friske. En skogfinne som ikke badet badstue iallefall en gang i uka, skulle du lete lenge etter. Saunaen var (og er) også et viktig sosialt element. Her møttes og badet hele familien og gjerne hele grannelaget; ung som gammel, mann som kvinne. Saunaen og svedjebruket var to av de aller viktigste kulturbærerne i den skogfinske kulturen.

Den type sauna skogfinnene brukte (og som også brukes på Finnskogen i dag), er helt forskjellig fra dagens badstuer her til lands. Huset er selvsagt av laftet tømmer. Det er ei luke som kan åpnes og lukkes i taket, og det er benker å sitte på; gjerne plassert langs ene veggen og midtvegs mellom gulv og tak. Midt i rommet står oppmurt en stor ovn av gråstein. Lenge før badingen starter fyres det opp inne i steinovnen. Etterhvert blir steinene svært varme. Det er forøvrig en kunst å fyre ei røykbadstue. For hard fyring fører til utvikling av branngasser, og resultatet kan bli at hele saunaen brenner ned. Røyken fra fyringen slippes rett ut i rommet; derav navnet røykbadstu. En tid etter at fyringen er avsluttet, har røyken for det meste blitt borte. Da er det tid for å starte badingen. Temperaturen i badstua blir like høy som i en moderne badstu, men den store forskjellen ligger i at varmen i ei røykbadstue er mer behagelig, liksom mykere på en måte som er vanskelig å beskrive.

Hver gård hadde i regelen sin sauna. Også i dag finnes en del slike røykbadstuer bevart. Noen av dem er også i jevnelig bruk. I tillegg er det flere steder på Finnskogen de senere åra bygget opp nye røykbadstuer etter gamle prinsipp.

Noen få ord om en annen kulturbærer i samme slengen; røykovnen. Det er varmekilden og "komfyren" i bolighusene. Ovnen er her plassert i røykstuene som oppholdsrommet i skogfinnenes hovedhus heter. Det er store ovner oppmurt av stein og pusset med hvis kalk på endeveggen. Ovnen ligger gjerne i et hjørne i huset og opptar rundt 25% av plassen i rommet. Steinovnene er store varmemagasiner. Også her slippes røyken rett ut i rommet under fyring og videre ut gjennom ei luke i taket. Ovnen er også bakerovn og et par groper av stein framfor ovnen fungerer som kokeplasser. En oppfyring i disse røykovnene ga varme i flere døgn. Røykstuer finnes også i dag bevart i flere former mange steder på Finnskogen, en del av stuene er også intakt slik at ovnene kan brukes. Det er dessuten bygget et par nye røykstuer også de senere åra.

Religionen

Finnenes forhold til kirken er lite kjent for de fleste av oss. Av forholdsvis ny historie leser vi jo at kikrebygg kommer over hele Finnskogen i løpet av 1800-tallet. Men hva med religionsutøvelse fra 1600-tallet og fram til da, og hvilken tro brakte de med seg fra Finland? 

Tidligere var det vanlig å påstå at skogfinnene var hedninger som trodde på naturguder og ånder. Nyere forskning viser at dette neppe er tilfelle. Savolax-området var preget av katolsk tro. Skogfinnene kjente og brukte sin bibel. Det som skilte dem fra innbyggerne i de norske og svenske bygdene var islettet av naturelement; kunnskap om naturmedisin og såkalt overnaturlig tro (eller trolldom). Magi er velkjent fra skogfinsk regligionsutøvelse. Skogfinnene ofret lenge til sine naturguder; tordenguden Okko, jaktguden Tapio eller soldatteren Päivätär, og de drev sine trolldomskunster opp til vår tid. Trolig finnes det også i dag mennesker av skogfinsk avstamning som kan "mer enn sitt fadervår". Svart og hvit magi gjennom bildemagi eller dyrestemming var vanlig. 

Det var langt til kirke for skogfinnene før midten av 1800-tallet; helt til svenske- eller norskebygdene. Dette skapte utvilsomt mer enn fysisk avstand til kristendommen for skogfinnene. Gottlunds virksomhet fra 1821 skapte nok en slags vekkelse i de skogfinske bygdene. Den førte iallfall til kirker og til at skogfinnene fikk bibler og andre kristne skrifter trykket på finsk.

Carl Axel Gottlund

Så var det vår allerede omtalte venn Carl Axel Gottlund. Han er kalt både Finnskogens apostel og skogens største skjørtejeger. Begge deler har nok en kjerne av sannhet i seg.

Først litt tilbake i tid. Vi var inne på Finnemanntallet av 1686 tidligere. På den tida var det meste av skogene på Finnskogen allmenninger. Skogen et stykke unna Glommadalen var delvis krongods, men bøndene hadde bruksrettigheter i skogen. Ikke alle skogfinnene drev svedjing. Disse slo seg ned på ødeplasser og sætervoller og drev ordinært jordbruk. Plassene kjøpte eller bygsel de.

Myndighetene og bøndene hadde forskjellig oppfatning av hvor grensa mellom krongodset og bøndenes egne "hjemskogen" gikk. Dette gikk ut over skogfinnene som kom mellom barken og veden i en del tilfeller og ble presset både av kongens folk og av bøndene i bygda.

Mange tvister dukket opp etterhvert som skogene fikk større verdi utover 1700-tallet. Skogfinnene, bøndene og kronen stred om rettigheter til eiendom og bruk. Skogspekulanter kom inn i bildet, og både nordmenn og skogfinner ble ofte lurt fra gård og grunn av disse spekulantene. Anker-familien slo til seg store deler av Finnskogen rundt 1750-60. Dermed ble flertallet av skogfinnene avhengige av Ankers godsøkonomi organisert i det såkalet Ankerske Fideikommis. Denne eiergrupperingen og en rekke andre liknende grupperinger basert på trelasthandel, gikk konkurs i 1823.

Slik av situasjonen på Finnskogen da Gottlund kom vandrende i 1821. Ufriheten førte til nedgangstider for skogfinnene, og fornorskningspresset førte til uro og tvil i befolkningen.

Hvem var Gottlund? Han var prestesønn fra Juva i Finland. I 1816 begynte han på sine studier i Uppsala. Der kom han ved en tilfeldighet over en beretning av utvandringen av sine landsmenn til Sverige og Norge. Gottlund ble svært interessert og dro allerede 1817 på en tur til skogfinske bosettinger i Sverige. Der møtte han et folk som led under de forhold vi allerede har nevnt. Gottlund planlegger så en ny, større vandring, og det var den han utførte i 1821. 

Gottlund førte nøye dagboknotater fra sin vandring. Disse er uvurderlige kilder for å forståhvordan skogfinnene levde på begynnelsen av 1800-tallet. Dagbøkene inneholder nøyaktige opptegninger av forhold og mennesker han møtte. Gottlund skildrer ganske frodig de personer han møter. I dagboknotatene kan vi også lese om hans rimelig aktive liv nattetid. Han har selv grundig dokumentert sitt "arbeid" som skjørtejerger, men kanskje har han skrytt på seg en del akkurat der.

Det Gottlund vil bli husket for, er hans arbeid for å få skogfinnene til å vokne opp. Han jobbet for at det finske språket skulle bevares, for tettere samkvem bygdene imellom og for bedre kontakt mellom skogfinner og myndigheter. 

Han fikk innpass hos kongen i Stockholm og ledet selv en delegasjon finner dit i 1823. Hva var så kravene de stilte? De gikk på flere forhold: Finnene ønsket eget skoleverk på Finnskogen, et eget finsk sokn på tvers av riksgrensen, egne domstoler og et embetsverk der embetsmennene snakket finsk. De ønsket også bedre vegforbindelse, og ikke minst; de ville ble selveiere.

Både den norsk og den svenske regjering tok opp spørsmålene ved flere anledninger. Skogfinnene fikk ikke gjennomslag for tankene om embetsverk og felles sokn. Bedre gikk det med eiendomsretten. I 1823 ble det som nevnt, holdt auksjon etter det Ankerske Fideikommis. Skogfinnene fikk tilslaget på alle de 13 skogeiendommene, bestående av mange gårder hver, som var under hammeren. Den norske stat garanterte for kjøpesummen i en del av tilfellene. Resultatet ble iallefall at store skogeiendommer på Grue- og Hof Finnskog kom i skogfinnenes eie.

Gottlund arbeidet også for de kulturelle verdier. Han la vekt på at folk skulle lære å lese og skrive finsk skikkelig. Han delte blant annet ut finske bøker. Uten Gottlund hadde den skogfinske kulturen sikket stått langt svakere. Han fikk til en oppvokningen som skulle til for at kulturen skulle leve videre.

Fornorskningen fortsatte imidlertid. Utover 1800-tallet ble Finnskogen sterkere knyttet til resten av Norge. Veger ble bygget, kirker og skoler med norsk som språk kom og etterhvert også sagbruk og butikker. Alt dette og mer til førte Finnskogen nærmere det norske samfunnet og til utvisking av en del særtrekk.

Før vi helt forlater Gottlund skal vi ta med ett forhold til: Gottlund er feilaktig tillagt en mening om at han ville samle de norske og svenske finnskoger til ett eget rike på tvers av riksgrensa. Denne forestillinge er nok Eilert Sundt sterkt delaktig i. Sundt vandret selv på Finnskogen midt på 1800-tallet og skrev i 1850 blant annet følgende: "Ja, de svenske og norske Finner, som altid havde vedblevet at betragte sig som Landsmænd, vilde ogsaa erkjendes som et Folk og danne et eget Rige, uafhængigt af Departementerne i Christiania og Stockholm". Gottlund reagerte kraftig på dette og skrev selv et nokså ironsik tilsvar: "Nordmennene trodde kanskje at min tanke var å danne et særskilt finsk kongerike på grensen mellom Sverige og Norge. For en tanke! Jeg for min del tror ikke at noe fornuftig menneske kunne bli narret til å tro på noe slikt. Det har aldri vært spørsmål om å dele opp Sverige og Norge, men bare i kommunal og særskilt kirkelig forstand å samle det folk som allerede i sin natur dannet ett folk, en slekt."


Finnskogen i nyere tid

Finsk snakket skogfinnene seg imellom på Gottlunds tid. Ingen brukte da norsk som språk internt i de skogfinske bygdene. Gottlund skriver at de aller fleste skogfinner bare kunne finsk. At det skjedde en rask utvikling, viser nedtegnelsene til Eilert Sundt 25 år etter. Han beskriver skogfinnene som tospårklige. En finsk språkforsker ved navn Aminoff, besøkte Finnskogen i 1871. Han skriver at finsk er besteforeldregenerasjonenes språk og at de unge bare i liten grad behersker språket. Ut til et stykke på 1900-tallet var finsk i bruk en del steder på Finnskogen, og det var de gamle som snakket språket. De siste som kunne flytende savolax-finsk så langt jeg kjenner til, døde så sent som på 1960-tallet. På Ritamäki på svensk side av grensa mot Varaldskogen, bodde to gamle finnegubber fram til 60-tallet. De snakket finsk seg imellom og skal ha vært blant de siste som behersket deler av det gamle språket. Helt fram til 1990-åra levde det folk på Finnskogen som kunne gjøre seg rimelig forstått på savolax-finsk. Det dag i dag i år 2000 lever det mennesker som husker foreldre eller særlig besteforeldre som snakket finsk sammen i enkelte tilfeller.

I dag er det bare enkelte ord igjen av det finske språket. Noen finnskoginger behersker enkelte finske setninger som de lærte av sine forfedre, og noen har vært i Finland og studert dagens moderne riksfinske språk. Ellers finner vi språket igjen i navn på kart ogi folks minne. Dr.art. Tuula Eskeland fra Universitetet i Oslo, har for øvrig tatt sin doktorgrad på finske stedsnavn på Finnskogen. Avhandlingen heter "Fra Diggasborrå til Diggasbekken". Det er et lærerikt skrift for den som ønsker mer detaljer om finsk språk og navneskikk.


Andre ting som vitner om skogfinsk kultur på Finnskogen i dag er bygningene som står igjen. Mange er ombygget til det ugjenkjennelige, og en del bygninger er borte. Men rester sammen med en del godt bevarte bygninger gir et godt inntrykk av hvordan arkitekturen var. Tradisjoner i form av røykbadstubading og ikke minst skogfinsk mat finner du igjen på Finnskogen. Elementer av religiøsitet hentet fra trolldom og naturtro er det også lett å oppdage dersom en vet hva en skal lete etter. Og ikke minst: Finnskogingen er nå stolt av å være skogfinne! Han og hun har fått igjen troen på se selv og sitt særegne. Mange unge er idag opptatt av tradisjonene og hvordan de kan lære mer om sine forfedre. Det er ikke lenger en skam å være "finne", snarer tvert om!

Har Finnskogen en framtid som annet enn fritids- og rekreasjonsområde? Selv om folketallet har gått dramatisk ned etter 1950, tyder det på at trenden flere steder nå er snudd. Etter 1955 raste antall arbeidsplasser i forbindelse med mekaniseringen av skogbruket. Da det ikke lenger var arbeid å få i skgen, ga ikke småbrukene nok utkomme, og slett ikke alle hadde stor nok gårdsskog til å leve av den. Derfor ble det pendling mot Oslo og for mange etterhvert permanent flytting. I dag kommer deler av dn yngre generasjon tilbake, ikke for å feriere men for å bo. En del har startet småindustri og det satses friskt på bl.a. turisme.

Vi må kunne si at ca 1970 kom vendepunktet for gjenreisning av den skogfinske kulturen på Finnskogen. Da ble initiativ tatt til å reise en minnestein med navnene på alle kjente finske slektsnavn i området. Finnskogdagene, den årlige kulturmønstringen på Grue Finnskog så dagens lys, og ikke minst; Gruetunet Museum ble etablert. Museet har etterhvert blitt spydspissen i arbeidet med bevaring og revitalisering av den skogfinske kulturen i vid forstand. På 70-tallet ble også kontakten med Finland gjenopptatt, særlig på det kulturelle plan. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag. I 1999 ble også den skogfinske kulturen og skogfinnene nasjonalt godkjent som en folkerettslig minoritet. Dette gir økt tyngde i arbeidet videre med å bygge opp kulturen.

Alt er imidlertid ikke rosenrødt. Sterke krefter har arbeidet og arbeider fortsatt for å utnytte Finnskogen til formål som på ingen måte er forenelig med den skogfinske kulturen og den utvikling som kan gjøre framtidas Finnskogen til noe spesielt og ulikt alle andre skogområder i Norge.

For det første vil en for sterk satsing på turisme føre til en utarming. Turisme som ikke foregår på Finnskogens premisser, vil kunne gjøre Finnskogen til en region der det rotekte skogfinske drukner. Turisme i planlagte og riktige former er selvsagt til det gode for området.

Det verste som kan skje, er dersom storsamfunnet får overkjøre det lokale. I åra fram mot 1999 gikk diskusjonen høyt om Forsvaret skulle få legge et enormt skyte- og øvingsfelt til den nordlige delen av Finnskogen. En trenger ikke være særlig flink til å spå for å forstå at det ville være totalt ødeleggende for en videre utvikling av skogen iallfall på skogfinsk grunnlag. Stortinget valgt ikke Finnskog-alternativet som øvingsområde, men på litt lengre sikt vil nok aktiviteten i det øvingsområdet som ble valgt, også merkes på Finnskogen, bl.a. med standplasser for langdistanseskyting med artilleri så langt sør som midt på Åsnes Finnskog.

Men finnskogingen er seig som finner flest, og han gir seg skjelden. Finnskogingen har fått igjen troen på at det nytter, og tror du først på at det virkelig går an, ja da er mye gjort!


Brandval Finnskog; mars 2000
Åsmund Skasdammen



Kilder: Eskeland Tuula "Fra Diggasborrå til Diggasbekken"
Univ. Oslo 1994 (Gruetunet Museum)
Gottlund Carl Axel "Dagbok över mina vandringar...."
Gruetunet Nuseum 1986
Nesholden Birger div. skrifter og muntlig kilde
Samtaler med en rekke finnskoginger
Tvengsberg Per Martin "Svedjebruket på Finnskogen"
Tidsskrift for Värmlands kultur

Østberg Kristian "Finnskogene i Norge"
Solør-Odal Historielag 1978

 
- Finnskogen Turistforening -
Pb 83, 2256 Grue Finnskog
e-post: post@finnskogen-turistforening.no